Hørselsscreening av nyfødte

Hvorfor alle testes

Medfødt hørselstap forekommer hos 1 til 2 per 1000 nyfødte, og moderat til alvorlig tap hos omkring 1,3 per 1000. Det gjør tilstanden vanligere enn flere av sykdommene som allerede screenes for.

Men den avgjørende begrunnelsen er en annen: omtrent halvparten av barna med medfødt hørselstap har ingen kjent risikofaktor. Screener man bare risikobarn, går altså halvparten upåaktet hen.

Målet er tydelig satt: barn med tosidig hørselstap bør være diagnostisert innen tre måneders alder, og høreapparat tilpasset innen seks måneder. Diagnose og tiltak i løpet av de første seks levemånedene gir barnet mulighet til optimal stimulering av tale og språk, kognitiv funksjon og sosial og emosjonell utvikling.

Uten screening skjer det senere. Da er det foreldrene som legger merke til uoppmerksomhet eller manglende reaksjon på lyd — og diagnosen stilles i gjennomsnitt først ved 14 måneders alder.

Slik foregår den

Anbefalt metode i Norge er transientframkalte otoakustiske emisjoner (TEOAE), som tester funksjonen i det indre øret.

• En liten propp settes i barnets øregang og sender små klikkelyder inn
• Et normalt indre øre sender en lyd tilbake, og den registreres
• Testen er smertefri
• Den er følsom for støy — både fra rommet og fra barnet. Optimalt er det at barnet sover eller hviler

Hvorfor ikke første døgn: forhold i det nyfødte barnets øre gjør at testen ikke bør gjennomføres i første levedøgn, men den kan trygt gjøres på andre til tredje levedøgn. Retningslinjen anbefaler screening av alle nyfødte etter 34 ukers svangerskap.

En annen metode, automatisk hjernestammeaudiometri (AABR), måler de elektriske signalene i hjernestammen som oppstår som svar på lyd, og brukes blant annet for barn som har ligget på nyfødtintensiv.

Hvis barnet ikke passerer

Det første som er verdt å si: å ikke passere screeningen er ikke det samme som å ha et hørselstap. Testen måler om lyden kommer fram og tilbake, og den påvirkes av forhold i øregangen og mellomøret — og av støy under selve testen. Derfor er neste steg en ny undersøkelse, ikke en konklusjon.

Rutinen er konkret:

• Barnet henvises skriftlig og får poliklinisk time ved høresentralen innen fire uker
• Foreldrene skal informeres om den utvidede hørselstestingen, og få skriftlig informasjon
• Det tas spyttprøve for CMV innen barnet er tre uker — medfødt cytomegalovirusinfeksjon er årsak til 15 til 20 prosent av alle hørselstap hos barn
• Resultatet dokumenteres i barnets journal, og skriftlig informasjon om at screening er utført skal følge barnet

Barn som ikke passerer retesting ved høresentralen får full audiologisk utredning.

Det screeningen ikke fanger opp

Dette er sidens viktigste forbehold, og det gjelder også når begge ører er godkjent. Milde hørselstap på 20 til 35 dB HL, og hørselstap som affiserer bassen, avdekkes ikke i nyfødtscreeningen.

Konsekvensen er praktisk: en godkjent test er ikke en garanti for resten av barndommen. Mistenker foreldre eller helsepersonell senere redusert hørsel eller forsinket språkutvikling, bør barnet henvises til utredning av språk og hørsel — uavhengig av hva screeningen viste.

Hørselstap kan dessuten debutere etter nyfødtperioden. Enkelte barn — for eksempel med medfødt CMV-infeksjon eller visse arvelige tilstander — kan ha raskt progredierende tap.

Barn med risikofaktorer

Har barnet kjente risikofaktorer — for eksempel medfødte infeksjoner som toksoplasmose, syfilis, rubella eller særlig cytomegalovirus, eller behandling på nyfødtintensiv — gjelder noe mer enn screeningen alene.

Alle barn med risikofaktorer som passerer nyfødtscreeningen bør få tilbud om retesting av hørselen, som et minimum ved ni måneders alder. Det er den ansvarlige pediaterens ansvar at slike barn henvises til audiologisk oppfølging.

Er begge ører godkjent og det ikke foreligger risikofaktorer, følges barnet videre i primærhelsetjenesten — se helsestasjonsprogrammet.

Se også nyfødtscreeningen, blodprøven som tas i samme periode, og støy og hørsel.

Ofte stilte spørsmål