Kols og spirometri

Hvem som bør testes

Retningslinjen er konkret om når mistanken skal vekkes. Mistenk kols og ta spirometri på personer over 35 år som har røykt, røyker, eller har vært utsatt for skadelig yrkeseksponering — og som har minst ett av disse symptomene:

• Hoste
• Piping i brystet
• Anfall av tungpust

Med eller uten oppspytt, og med varighet mer enn tre uker.

Ett funn gjør dette viktigere enn det høres ut: ved klinisk undersøkelse i tidlig fase er det som oftest normale funn. At legen ikke hører noe på lungene utelukker altså ikke kols — det er nettopp derfor spirometri er nødvendig. Først ved mer alvorlig sykdom kommer funn som forlenget ekspirasjon, pipelyder, knatrelyder eller svake pustelyder.

Problemet med en fast grense

Den mest kjente kolsgrensen er FEV1/FVC under 0,7 — forholdet mellom hvor mye luft du klarer å blåse ut det første sekundet, og hvor mye du får ut totalt.

Problemet er at denne ratioen faller naturlig med alderen, også hos friske som aldri har røykt. Konsekvensen står uttrykkelig i fagmaterialet: en fast grenseverdi bidrar til overdiagnostisering av kols hos eldre og underdiagnostisering hos yngre.

Derfor anbefaler Helsedirektoratet nedre normalgrense — LLN — beregnet fra referanseverdiene i GLI-2012, som tar hensyn til at lungefunksjonsmålene endres med alder.

Fagmiljøet har også foreslått aldersjusterte terskler som illustrerer poenget: hos yngre kan diagnosen vurderes allerede ved en ratio rundt 0,75, mens man hos eldre som aldri har røykt bør være avventende ned mot 0,65. Poenget er ikke tallene i seg selv, men at én grense ikke passer for alle aldre.

Hva kriteriene krever

Diagnosen kols skal ifølge retningslinjen stilles hos pasienter som har kroniske luftveissymptomer og:

Det siste punktet har en praktisk konsekvens mange møter: pasienter som oppsøker legevakt med akutt luftveisinfeksjon og tegn til obstruksjon, og som har uavklart diagnose, henvises videre til fastlegen for vurdering i stabil fase. Diagnosen stilles altså ikke midt i en infeksjon.

Se tobakk og snus og støy og hørsel — den andre klassiske yrkeseksponeringen.

Hva tallene betyr

Ved påvist kols angis alvorlighetsgraden vanligvis etter FEV1 i prosent av forventet verdi, målt etter bronkodilatasjon:

To presiseringer fra laboratoriesiden er verdt å kjenne:

• FEV1/FVC bør angis som en ratio — for eksempel 0,7 — og ikke som prosent av forventet. Det siste bidrar til forvirring om selve diagnosekriteriet
• FVC under 60 prosent av forventet gir økt risiko for underventilering og er grunn til videre utredning

Se brede blodprøvepakker for et beslektet poeng om hvordan referansegrenser leses.

Om falske positive

Nedre normalgrense er definert som nedre 5-persentil av friske. Det betyr at fem prosent av lungefriske per definisjon vil ligge under grensen og kan få et falskt positivt resultat.

Den risikoen begrenses i praksis av rekkefølgen: spirometri brukes for å bekrefte en diagnose som allerede mistenkes ut fra symptomer og kliniske funn — ikke som screening av alle.

Det er derfor listen over hvem som bør testes er så spesifikk: alder over 35, eksponering, og symptomer som har vart i mer enn tre uker. Testen er god når den brukes på riktig gruppe, og dårligere når den brukes på alle.

Kols eller astma

Ved en reversibilitetstest måles FEV1 og FVC på nytt etter luftveisutvidende medisin, og endringen i FEV1 regnes ut i prosent av utgangsverdien. Det er dette som skiller: ved kols er obstruksjonen varig, mens den ved astma i større grad går tilbake.

Ved hjelp av FVC- og FEV1-verdiene kan man med god nøyaktighet fastslå om det dreier seg om kols, astma — eller begge deler.

Et praktisk poeng: for pasienter som allerede bruker langtidsvirkende luftveisutvidende medisin, vil en måling i praksis være postbronkodilatorisk dersom medisinen er tatt som vanlig.

Når det henvises videre

Retningslinjen angir henvisning til lungespesialist for avklaring av diagnosen når:

• Det er usikre funn ved klinisk undersøkelse
• Spirometri ikke lar seg gjennomføre
• Det er diskrepans mellom pasientens symptomer og funn ved klinisk undersøkelse, inkludert lungefunksjon

Det midterste punktet er verdt å merke seg: at en test er vanskelig å gjennomføre er i seg selv en grunn til henvisning, ikke en grunn til å la være å utrede.

Ofte stilte spørsmål