Tannbehandling for voksne

Hovedregelen — og unntaket

Utgangspunktet i folketrygdloven er at den voksne delen av befolkningen selv skal betale for behandling hos tannlege. Som hovedregel må personer over 28 år betale hele tannbehandlingen selv.

Hensikten med reglene om stønad er avgrenset: å gi hel eller delvis støtte til grupper med særlige tannbehandlingsbehov. Trygderefusjonen er begrenset til undersøkelse og behandling av sykdom og skade — ikke til vanlig vedlikehold.

Etter folketrygdloven § 5-6 gis det stønad ved 15 tilstander eller tilfeller. Det avgjørende er den medisinske tilstanden, ikke inntekten din.

Får du rettigheter etter tannhelsetjenesteloven — som barn og unge, eller gjennom ordningen for tilrettelagt tannhelsetilbud — gis det ikke stønad fra Helfo i tillegg. Se tannhelse hos barn.

Eksempler på tilstander som kan gi rett

Listen har 15 punkter og revideres over tid, så den fullstendige og gjeldende oversikten hører hjemme hos Helfo. Noen av punktene som går igjen:

• Sterkt nedsatt evne til egenomsorg hos personer med varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne
• Helt eller delvis tanntap, uten egne tenner i underkjeven
• Marginal periodontitt — tannkjøttsykdom. Dette er i praksis den vanligste grunnen til refusjon
• Oligodonti og enkelte medfødte tilstander
• Behandling med implantatforankret dekkprotese ved bestemte tilstander

Endres listen, finnes det en overgangsregel: for tilstander som fjernes fra listen, gis det stønad til behandling som er påbegynt innen seks måneder etter at tilstanden ble fjernet.

Hvorfor regningen varierer selv med stønad

Dette er mekanikken som overrasker flest. Departementets takster består av tre deler: honorartakst, refusjonstakst og egenandel. Stønadstakstene er maksimalbeløp for hva folketrygden dekker.

Men tannleger har fri prisfastsetting. Behandleren kan altså kreve et høyere beløp enn taksten — og det overskytende dekkes ikke av trygden. Derfor kan egenbetalingen variere betydelig fra klinikk til klinikk, selv når stønaden er den samme.

Du har krav på informasjon: pasienten skal få tilstrekkelig informasjon om tannlegens pris, stønaden fra folketrygden og egenbetalingen.

Be om et skriftlig behandlingsoverslag før du sier ja. Det er det enkleste grepet mot en overraskelse på regningen.

Frikortet gjelder som regel ikke hos tannlegen

Frikort for helsetjenester dekker egenandeler hos fastlege, psykolog og på sykehus — men hos tannlegen gjelder det som hovedregel ikke.

Det finnes ett unntak, og det er snevert: bare undersøkelse og behandling etter stønadspunkt 5 og 6 utløser godkjent egenandel. Det er altså ikke slik at all tannbehandling med Helfo-stønad teller mot frikortet.

Er du usikker på hvilket stønadspunkt din behandling faller under, er det tannlegen eller Helfo som kan svare — ikke en generell nettside.

Det praktiske

• Sjekk at klinikken har direkte oppgjørsavtale med Helfo før du bestiller time. Har den det, trekkes stønaden fra regningen din med én gang, og du slipper papirarbeidet
• Dokumentasjon er nødvendig — tilstanden må være dokumentert for at stønad skal kunne kreves
• Spør direkte om behandlingen faller inn under et av stønadspunktene. Mange antar at «voksne får ingenting», og spør derfor aldri
• Er du usikker på regelverket, veileder Helfo både pasienter og behandlere

Hvis det står på økonomien

Stønaden fra folketrygden handler om diagnose, ikke om betalingsevne. Står du i en vanskelig økonomisk situasjon, er det NAV og den kommunale sosialtjenesten som er riktig adresse — de kan i noen tilfeller bidra til nødvendig tannbehandling.

Det finnes også en egen ordning for tilrettelagt tannhelsetilbud for personer som ikke klarer å gjennomføre vanlig tannbehandling, blant annet på grunn av sterk tannbehandlingsangst. Spør fylkeskommunens tannhelsetjeneste om hva som finnes der du bor.

Å utsette tannlegebesøket gjør som regel problemet større — og dyrere. Det er et argument for å spørre om rettigheter før man lar det gå.

Ofte stilte spørsmål